Flere hull

Det er ikke bare malte lerreter jeg har skåret hull i - aller mest har jeg nok gjort det i fotografier. Jeg har hatt et høyt forbruk av klassebilder der jeg har skåret bort alle ansiktene. Hvorfor? Det handler om dekonstruksjon og avpersonifisering.

I "Life of Brian" er det en scene der Brian står foran folkemengden og roper: "We are all individuals". Folkemengden gjentar det samme, bortsett fra en, som litt forsiktig sier: "Not me". Jeg elsker den scenen.

Det var vanskelig å skjære bort ansiktene til elever jeg har hatt, de ble så utskiftbare. Og jeg ble utskiftbar også, ikke et individ. Og i den store, store sammenhengen er vi utskiftbare alle sammen. Klassebildene mine kunne vært hvem som helst, og de er hvem som helst. Alle har vært der, utskiftbare og usynlige. Og på en måte er det ekkelt - når vi ikke ser hverandre som ansikter og individer kan vi komme til å skade hverandre, og dersom vi trekker det langt nok, kan vi fjerne hverandres menneskelighet og legitimere grusomme overgrep.

Det er ikke bare selve fotoet som er skåret i - fotografiet er limt på et lerret, det som er bak hullene er veggen, og skygge fra de tomme hullene, skyggene fra ansiktene som ikke er der. Sånn er lyset med på å endre bildet ut fra lyset i rommet og hvor man står, og hullene og skyggene gjør at bildet blir til et tredimensjonalt objekt.

Og ja, dette handler om dekonstruksjon og avpersonifisering, men jeg vet hvem de er, de jeg har skåret bort. Hver eneste en.

Hull

Da jeg gikk i første klasse på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt i Bærum, hadde jeg en periode hvor jeg var veldig opptatt av å skjære hull. Jeg malte lerretene mange, mange, mange lag, oftest med bare en farge, før jeg skar hull i dem. Når man maler lerretet med så mange strøk, blir det å male en veldig fysisk prosess - det skjer et eller annet med håndas møte med lerretet - det oppstår en slags motstand som ikke kan forklares, den må oppleves. I tillegg blir fargen helt utrolig intens.

Nå var det ikke det å lage monokromer i seg selv som var mitt mål - jeg jobbet mer med materialenes tålegrense, mange lag med farge gjør noe med lerretet, og når man så skjærer hull går det fra å være et todimensjonalt bilde til å bli et tredimensjonalt objekt. I den perioden jeg holdt på med dette, oppdaget jeg Lucio Fontana, en kunstner jeg har skrevet om tidligere, og i juni i fjor var jeg til og med så heldig at jeg fikk se et av hans bilder "live" i Gøteborg på en utstilling som handlet om nettopp farge.

Da jeg hadde skåret hull i mange lerreter, begynte jeg å sy igjen noen av dem. Jeg vet ikke helt hvorfor - kanskje fordi jeg er en dame med behov for å reparere... Og plutselig ble objektene mine veldig kroppslige - de minnet om hud, om sår, om arr. Og jeg tenker at det på mer enn en måte er kort vei mellom å skape og å skade. Og at det mange ganger kan være vanskelig å velge mellom p og d ...

Forgotten girls

Jeg har vært på Världskulturmuseet i Gøteborg og sett en utstilling om Trafficking. Det er en utstilling med masse informasjon, og mange historier om overgrep og seksualisert vold, men også historier om å bryte ut og å ta tak i eget liv. Og mye kunst. Av og til synes jeg at "informativ" kunst lett kan bli overpedagogisk og for fortellende, men på Världkulturmuseet synes jeg de er flinke til å sette sammen utstillingene på en måte som gjør at man ikke kommer inn i klisjeenes verden, men opplever kunsten som en selvstendig del av utstillingen. Det er flere kunstnere som stiller ut, og utstillingen blir også godt presentert på nettet. Utstillingen pågår fram til oktober, og er verdt et besøk om man er i Gøteborg. En av kunstnerne, Jill Renee Smith, har også et eget nettsted, "Forgotten girls" som jeg synes det er verdt å besøke, særlig synes jeg objektene hennes er kjempefine.

Liten, sur og sliten....

Jeg fortsetter å male portretter på det som for meg er en ny måte. Dette bildet er helt klart i slekt med det forrige jeg skrev om, og jeg er fortsatt i tvil om jeg har lyst til å male på denne måten. Men jeg skal i alle fall prøve litt til før jeg bestemmer meg helt, jeg må prøve å male ikke bare barn, for å se hvordan det blir. Og så er det litt morsomt å gjøre folk jeg kjenner om til noe som kunne vært i en tegneserie. Kanskje det er det jeg skal - lage en veggtegneserie med folk jeg kjenner... Det får tida vise, jeg er bare fornøyd med å være litt igang med noe.

Barneportrett

Vanligvis maler jeg ikke portretter, men det har jeg forsøkt på her. Jeg fikk lyst til å prøve å male på en annen måte enn jeg har gjort før, og tok utgangspunkt i et fotografi jeg forenklet til det ble litt tegneserieaktig. Egentlig hadde jeg lyst til å ha med mange flere detaljer, men tror det var lurt å forenkle såpass mye som jeg gjorde. Det kan lett bli for mye informasjon i et bilde, og for mange detaljer kan skape et rotete inntrykk. Her har jeg jobbet med rene fargeflater, uten skygger. Det er det første bildet jeg har malt på denne måten, og jeg må nok male flere for å se om det er metode jeg kan bruke, dette er jo bare en "kladd". Men det var en hyggelig avveksling fra andre ting, og jeg er allerede godt i gang med neste bilde i samme serie - kanskje det blir en hel vegg før jeg har utforsket teknikk og motivvalg ferdig....

Jeg skulle male en elefant...

Etter å ha vært i en slags dvaleliknende tilstand det meste av sommeren, i alle fall hva kunst angår, har det endelig løsnet. Ikke at jeg ikke har jobbet med ting, men det har foregått mye på idéplanet, og jeg har brukt en del tid på å fullføre nesten-ferdige ting og grunning av lerreter. Men nå har jeg altså malt. Jeg har ikke laget et mesterverk, men jeg har malt. Med farger. På et lerret. Jeg tvang meg selv til å male - jeg sa til de andre her i huset at "nå skal jeg male en elefant", og så gikk jeg til arbeidsrommet.... Jeg sa det i en blanding av frustrasjon og desperasjon, men det virka. Jeg gikk ut i arbeidsrommet. Og malte en elefant. Eller kanskje ikke akkurat en elefant da. Men jeg malte. På et lerret. Og jeg fikk lyst til å male mer. Ikke elefanter, men små jenter. Og jeg fikk lyst til å lage trykk. Og tenkte at den er over, den lange tørkeperioden i hodet. Og hvis jeg kikker veldig godt på bildet mitt, ser jeg en elefant.

Gråtende sigøynerbarn....

Gråtende barn, i alle fall. Etter at jeg begynte på kunstskole, har jeg malt veldig lite. Jeg har rett og slett hatt for liten tid, det har vært så mange andre ting enn bilde jeg har hatt lyst til å gjøre. Og siden skolen jeg går på er tverrfaglig, har det også vært mulig å jobbe med andre ting. Jeg har jobbet med tamponger, bokser, bamser. Jeg har strikka og hekla. Og jeg har brukt cd'er for å studere lys og rom. Og så har jeg over 5000 fotografier tatt ut togvinduer. Dette er ting jeg sikkert kommer til å komme nærmere inn på ved en annen anledning. Men altså, det har blitt lite maling. Men av og til lukker jeg meg inne på arbeidsrommet mitt med lerret og maling. Og en gang ble resultatet et gråtende barn - en kjempebaby - lerretet er 60 x 80 cm, så han kikker ned fra veggen, større enn en ordentlig baby. Og skumlere. Det er lenge siden jeg laget ham, så hvorfor skrive om det nå? Fordi jeg kanskje tror jeg skal jobbe videre med den store, gråtende babyen. Og gjøre ham enda større. Og kanskje enda skumlere.

Jeg fant, jeg fant...

"Og hva fant du nå, da?" "En gammel TV, må vite." Jeg så det på en tur i skogen. Nei, jeg tok det ikke med hjem. Noen burde gjøre det, det er grisete å kaste fra seg søpla si i skogen. Altså, noen tar seg bryet med å legge en gammel TV i en bil, og kjøre det ut i skogen.... Hallo, det var i bilen, hvorfor ikke like godt kjøre det på en fylling, eller gjenvinningsstasjon som det vel heter nå? Der lå det i alle fall, i skogen. Og var et fremmedelement, et brudd med omgivelsene. Og det var vakkert, på en stygg måte. Jeg skulle ønske at folk kasta søpla si på steder som egner seg til det, men jeg fotograferer søppel igjen og igjen, og noen ganger bruker jeg fotografiene som utgangspunkt for noe annet, f.eks trykk. Likevel skulle jeg ønske at det gikk an å gå tur uten å se søppel overalt. Da kunne jeg kanskje fotografert blomster og små søte ekorn i stedet, hvis jeg hadde fått det til. Det er vel en fare for at det ville blitt bilder av små, døde ekorn, tenker jeg...

Dette er ingen installasjon...

... bare en helt alminnelig mann som kjeder seg på museum....