Ron Mueck

I går tenkte jeg ganske mye på Mummitrollet, og jeg gikk og nynnet på "Mummitrollets vise". "Jeg er et lite troll som tror at verden kanskje er for stor", nynnet jeg, og så kom jeg til å tenke på Ron Mueck.

Ron Mueck lager kjempestore realistiske menneskefigurer. "Boy" har jeg sett på ARoS, det fantastiske kunstmuseet i Århus som alle burde besøke om de er på de kantene. Det er en opplevelse å stå ved siden av den veldig store gutten, man får en følelse av å være bitteliten, alt for liten, selv om det er sånn at det er gutten som er alt for stor.

På avstand ser "Boy" ut som om han er på vakt, og at han er veldig bekymret for noe. Når man kommer nærmere, og kikker opp under armen hans, ser man at han smiler. Det liker jeg, det tvetydige.

"A girl", den store, nyfødte babyen, har jeg aldri sett, men jeg kan forestille meg hvor mektig hun er i virkeligheten.


Flere bilder av Muecks skulpturer, kan du se her. Her finner du også et par filmsnutter. Han lager forresten miniatyrmennesker også, og de er like fascinerende som de store.

Egentlig skulle jeg ...

Egentlig skulle jeg vært på skolen. Og siden jeg ikke er på skolen, skulle jeg egentlig jobba med mappa mi, den med bilder som oppsummererer det tredje året mitt ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Og siden jeg ikke gjorde det, skulle jeg egentlig malt ferdig et hundebilde.

I stedet for gikk jeg tur, og tenkte at det snart er sommer, og at hundebildet ikke forsvinner, det er der i neste uke også. Og mappa mi ligger der, uferdig, den går ingen steder selv om jeg gjør det.

Så jeg gikk en tur ned til vannet, og så på flåtene, som egentlig skulle ligget på vannet, ikke ved siden av, og jeg tenkte litt på Pi, da han var i livbåten med sebraen, hyenen, orangutangen og den sjøsyke tigeren.


Og da jeg så at noen unger hadde vært på den bittelille stranda og bygget et slags slott, tenkte jeg litt på mummitrollet. Og jeg tenkte at jeg ville gå hjem å lese, ikke jobbe. Og så tenkte jeg at jeg kan male i morgen. En dør. Blå.

blablabla... dvale...

Jeg har skrevet ord på lapper en stund. Før det malte jeg hjerner en ganske lang stund. Mellom disse to prosjektene har jeg malt over 100 bilder av hunder. Og nå er det bråstopp. Jeg orker ikke å se en eneste lapp, hjernen kjennes tom og tung ut på en gang, og hundene ser anklagende på meg når jeg går forbi. Og jeg orker ikke å fullføre, ikke en gang 100 par bedende hundeøyne virker på meg akkurat nå.

Vanligvis er det sånn at jeg synes det er helt greit å være i krise når det gjelder arbeidet mitt, men det er under en måned (hjelp) igjen til avgangsutstillingen i Sandvika Kulturhus, og jeg hadde likt det bedre om alt var i rute. Det passer bare ikke å gå i dvale akkurat nå. Og jeg tenker at det er godt at det ikke bare er meg som har det sånn, noen ganger er felles skjebne felles trøst, og jeg har lyst til å sitte i en krok og lage plastikkblomster.

Og jeg synes nesten jeg hører stemmen fra Dyreskogen, stemmen til kaninen som pleide å si: "Ikkje få panikk". Nå hjalp ikke det ham så veldig, han ble overkjørt... Jeg skal bare sitte under et teppe noen dager og drikke te og hekle, helt uten panikk, og uten å bli overkjørt. Og vente på at det går over.

Jeg henger meg selv på veggen...

Ikke bokstavlig, selv om det selvfølgelig også er mulig å installere seg selv helt konkret.

Det jeg gjør, er å samle notater fra mine tre år ved Det Tverrfaglige Kunstinstitutt på små, små lapper og klistre de opp på veggen. Jeg er langt fra ferdig, foreløpig befinner jeg meg i en innsamlingsfase, og det tar tid å overføre mine usystematiske og rotete notater til lapper.

Hvorfor? På en måte er jeg i ferd med å avslutte noe, jeg er snart ferdig på skolen og har behov for å oppsummere. Og det handler om fragmenter og helhet, hukommelse og glemsel. Og det handler om betrakterens reaksjoner - det er mulig jeg kommer til å utvide dette med å la andre skrive lappene, eller la andre ta med seg en lapp eller to. Foreløpig er dette som sagt på idéplanet, og jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil bevege meg.

Og selvfølgelig handler det om det som skjer når mange lapper henges sammen - hvordan de virker på hverandre, både når det gjelder innhold og form.

Og så handler det litt om hva som skjer når en lapp står aleine - jeg henger av og til opp lapper andre steder også. På toget, i heisen, på bussen.

Kanskje er det en beskjed til den som leser. Hvis det er noe å lese. Kanskje er det bare blablabla. Denne gangen bokstavlig talt.

25 chihuahuaer

... samlet på et brett, eller, som her; på et lerret.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er ferdig med dette bildet, hundene er mindre malt ut enn de pleier å være, og jeg har ikke tegnet inn konturer, så disse hvite chihuahuaene står fram som en slags spøkelseshunder.

I virkeligheten er dette bildet 1 x 1 meter, så hver av hundene er i samme format som de små jeg jobber med ellers.