Hjelp Delara å unnslippe dødsstraff

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.

Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

• Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
• Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
• Kopier teksten under, som kan
  - mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
  - fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg oppfordrer alle bloggere til å følge opp denne aksjonen. Takk til Jarle Petterson for initativ og oppfordring.

.

Galleri Verkensgården: Stian Aas Johannessen

.


Jeg har vært i Galleri Verkensgården og sett Stian Aas Johannessens utstilling av skulptur og keramikkfat.




Jeg har møtt Stian, akkurat da holdt jeg på å jobbe med en sak om utstopping av dyr til lokalavisa, og i Stian fant jeg en som var nysgjerrig på akkurat de samme tingene som meg selv. I tillegg viste det seg at vi begge to hadde sett akkurat de samme siamesiske tvillingene liggende på et glass på naturhistorisk Museum i Gøteborg, og at det gjorde et stort inntrykk på både han og meg.




Det var spennende å snakke med Stian om de tingene - det er sjelden jeg møter noen som umiddelbart forstår de tingene som fascinerer meg så veldig, uten at jeg trenger å bruke så innmari mange ord, og teoretisere noe som egentlig er ganske enkelt.



I alle fall: Stian Aas Johannessen har utstilling i Galleri Verkensgården i Larvik. I påsken er den åpen skjærtorsdag til og med 2. påskedag kl 12 - 16. Ellers henger nok utstillingen ut april, men da er det åpent bare søndager 12 - 16. Dersom man befinner seg i Vestfold eller et fylke i nærheten, anbefales denne utstillingen på det varmeste.
.

Å huske en hund: Sara

.


Mange tror at jeg liker hunder, ikke så rart kanskje, siden jeg både har malt veldig mange hunder og har klippet ut mange bilder av dem og brukt i collager. Egentlig liker jeg ikke hunder, mulig at de er for tamme for meg, jeg vet ikke, jeg har i alle fall alltid likt katter bedre. Jeg kjenner ikke mange hunder heller, bare noen få.

I tre år gikk jeg sammen med en hund på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt. Hun var alltid på skolen, Sara. I mitt kull var hun nok den av oss som hadde minst fravær, og hun var absolutt den av oss med det beste humøret. Det var ingen tegn til morgengrettenhet når Sara løp inn i rommet og hilste på de som hadde kommet før henne. Etter ferier var hun ekstra glad, og tok en ekstra runde i lokalene for å se om alt var som det skulle.

Egentlig skulle Sara sitte i en veske, men Sara eide verden, og i alle fall skolen, så hun satt i veska så lenge det passet henne, så gikk hun ut på ekspedisjoner. Ofte kom hun tilbake med maling i pelsen eller på potene. Hun var Sara Skolehund, og Sara Støvsuger. Hun fant all mat som falt på gulvet, og hun ble etterhvert en mester til å tigge. Sara var med over alt, og hun er nok den hunden jeg vet om som har sett flest kunstutstillinger.

Sara levde ikke akkurat et A4 liv til hund å være. Hun var ingen A4 hund heller. Sara levde et godt og merkelig hundeliv sammen med Bibbi. Jeg kjenner ikke mange hunder, bare noen få. Sara døde på lørdag, så nå kjenner jeg en mindre. Og jeg tenker at en så merkelig og lite hundete hund kommer jeg nok aldri til å møte igjen.
.