tirsdag 19. juni 2007

Død - rett og slett


Selv om min store lidenskap når det gjelder foto for tiden er å ta bilder ut av togvinduet, har jeg kameraet mitt med meg stort sett overalt ellers også. Jeg har blant annet tatt en del bilder på kirkegårder, av gravsteder. Når jeg er ute og reiser, oppsøker jeg gjerne kirkegården der jeg kommer - i Norge synes jeg det er morsomt å se hvor stor geografisk variasjon det er når det gjelder navnetradisjoner, i andre land synes jeg det er interessant å se hvordan det ser ut på kirkegårdene, og hvordan man steller gravene. En gang var jeg på en bitteliten kirkegård i Toscana, utenfor Greve. Den bittelille gravplassen lå midt ute på et solsikkejorde, og det så ut til å være en veldig lokal kirkegård. Der hadde man pyntet gravene med kunstige blomster, og det var postkort og souvernirer fra ulike steder i verden der - man oppsøkte altså de døde og "fortalte" om reiser man hadde gjort, lenge etter at personen man fortalte til var død. Det var ganske fint. I Belgia har jeg vært på krigskirkegårder fra 1. verdenskrig, der alle hadde dødd den samme dagen, og alle var unge menn. Det var ganske ekkelt. Når jeg en gang dør trenger jeg ikke et pynta gravsted, likevel synes jeg det er hyggelig at noen velger å gjøre det med sine bekjente - det sier noe om relasjoner og kommunikasjon. Inne i mitt hode lager jeg historier om de som er døde, og om "pynterne", de som er igjen. Selvfølgelig blir det bare gjetninger og ljugerhistorier, og de små ordene som ofte står på gravsteiner sammen med navn og årstall setter min fantasi i sving. Og jeg tenker at man kanskje burde lage sin egen stein, sånn at man vet at man slipper unna klisjeene. Ikke at det spiller noen rolle, men jeg ville i alle fall skrevet "Død - rett og slett".

lørdag 16. juni 2007

Annelene har fått blogg...

Annelene er ikke spesielt begeistret for små barn som maser eller damer som kommer med rasistiske ytringer i køen på posthuset. Hun liker strikkepinner og garn. Hun liker små notiser i avisa om absurde ting - og hvis en teddybjørn f.eks. dreper 3000 fisk er det en historie Annelene samler på. Hun liker Patti Smith, Lou Reed og Nick Cave. Hun liker ikke PJ Harvey, ingen andre hun tror kan ha vært slemme mot Nick Cave heller. Når man ser på presentasjonen av avgangsutstillingen ved DTK, er det Annelene som står foran alle tegningene, og man kan jo merke seg at her dreier det seg om unge menn... Og nå har hun fått seg blogg, og forhåpentligvis er hun opptatt av blogging også, sånn at vi andre i verden også kan få se hva hun driver med.

torsdag 14. juni 2007

Trykk i turkis


På samme sted som jeg fant den gamle Bedforden, sto det også en buss. Jeg fotograferte ulike deler av bussen, her et et av hjulene, som jeg senere trykket på lerret. Tatt ut av sammenhengen, er det ikke viktig at dette er et hjul - det kan like gjerne være noe som ser på deg, eller noe som bare former og farger. Det er noe med ting som er ødelagt, brukt opp, eller i ferd med å forsvinne som fascinerer meg veldig, så det kan vel hende det blir flere bilder av typen søppel i naturen etterhvert.

Patti Smith


Siden klokka har passert midnatt og det er torsdag 14.06, kan jeg si at i dag skal jeg på konsert med Patti Smith. Det gleder jeg meg veldig til!

mandag 11. juni 2007

Bedford


Av og til kommer man over steder der man bare vil snuse rundt, fotografere, og kanskje putte en og annen ting man finner i lomma og snike det med seg hjem. Jeg kom over et sted med masse, masse gammelt skrot: gamle sykler, biler, bildekk, stoler, tønner osv. osv. Og så sto denne gamle lastebilen der, en Bedford. Gammel, rusten, brukt. Men likevel, helt tydelig en lastebil, noe som en gang har vært til nytte. Og den minnet meg så om morfar, min morfar som er 96 år, og som har vært lastebilsjåfør. Jeg husker enda hvordan det lukta i lastebilen hans, i Bedforden. Og jeg husker alle de tunge gasflaskene min morfar løfta opp på lasteplanet, og hvordan lastebilsjåførene tutet og vinket til hverandre når de møttes langs veien. Min morfar var snill og sterk. Snill er han enda, men ikke så sterk lenger, når en snart er 100 år er det mye som er slitsomt, selv om det var lett før. Også mennesker blir gamle og rustne. Min morfar og den gamle Bedforden likner på hverandre - de har gjort nytten sin, arbeidet er ferdig, men de er ikke helt klare til å gi seg enda, selv om det bare er et spørsmål om tid. For dem begge to.

Vanessa Beecroft

Vanessa Beecroft (født i Italia 1969, jobber i USA) er kjent for sine installasjoner med levende kvinner, gjerne mange og like, som står ubevegelige montert i et rom. Hun dokumenterer performancene med video og fotografi, og dokumentasjonen framstår så som selvstendige kunstverk. Hun har også brukt mannlige modeller, bl.a. marinesoldater. I tillegg til å ha et kunstnerisk uttrykk, har hun også et politisk uttrykk. Nå i juni har hun hatt en performance som heter "Still Death! Darfur Still Deaf!" : 3o sudanesiske kvinner ligger på et lerret i 3 timer, urørlig og med ansiktene ned mens Beecroft maler rødt over dem. I tillegg til denne type kunst, synes jeg Vanessa Beecroft lager flotte tegninger - og siden hennes er virkelig verdt et besøk.

søndag 10. juni 2007

Det er utstilling på skolen min...



.... og sånn ser min vegg ut. Det er vanskelig å se detaljene i et lite bilde, men det kan jo klikkes på og gjøres større. Ellers kommer jeg nok til å presentere flere av trykkene etterhvert. Det er åpen skole neste helg også, og da er det samtidig siste sjanse til å få med seg årets avgangsutstilling.

lørdag 9. juni 2007

Wenn jemand eine Reise tut,


So kann sie was verzählen.... Plutselig en dag var det der, inne i hodet mitt, et dikt jeg leste på gymnaset i tysktimene. Et dikt skrevet for veldig lenge siden, av Matthias Claudius, 1740-1815. Et dikt jeg ikke husker noe mer fra enn akkurat dette: at den som reiser har noe å fortelle. Og ikke bare har den som foretar en farlig og strabasiøs reise blant ville dyr og høye fjell noe å fortelle, den som reiser hjemmefra til jobben har en historie, den som går til postkassa har en historie. I alle fall - jeg husket to linjer fra et dikt og begynte å fotografere. Jeg er spesielt opptatt av bevegelse, reise. Jeg ser ut av vinduet på toget og bussen og fotograferer. Og fotograferer. Jeg er ikke sikker på hvor mange bilder det har blitt, jeg tipper ca 5000. Og det er ingenting som tyder på at jeg vil stoppe med det første - dette har blitt en slags besettelse, det å reise forbi. For det meste er det trær og jorder, av og til folk. Og noenganger kommer man til en stasjon der man vil gå av og ta et lite stopp. Noen ganger går man av på feil sted, og av og til kommer man forseint til toget. Akkurat som i livet. Det er mest trær og jorder der også. Hva jeg skal med alle fotoene? Aner ikke. Ha dem. Se dem. Når man ser mange etter hverandre ser det ut som om livet går forbi i sakte film. Noen skal jeg trykke, som her. Mange skal kanskje bli en installasjon, et rom, en liten verden.


Denne bussen fanget jeg fra toget i et sted i Sverige i 2006. Noen reiser forbi hverandre. Alle har noe å fortelle. Dette er en del av min fortelling.

fredag 8. juni 2007

Lucio Fontana

I 2006 var jeg på utstillingen "Bara färg" på Gøteborgs Kunstmuseum. Jeg gledet meg veldig til det, fordi jeg visste at et bilde av Lucio Fontana var der. Eller var det et bilde? Fontana hadde en periode da han skar hull i monokromer, og i det man skjærer hull i et lerret, går det fra å ha to dimensjoner til tre. Fontana var italiensk, og levde fra 1899 til 1968. Kunsthistorisk plasseres han i Arte Povera bevegelsen. Flere kunstnere som også plasseres der, finner du her. Grunnen til at jeg ble så fascinert av Fontana, var nok at jeg hadde en periode da jeg skar hull i alle bilder jeg jobbet med, enten det var fotografi eller monokromer på lerret. Jeg sydde riktignok igjen mange av hullene, opplevde likevel at det jeg jobbet med fikk flere dimensjoner, samtidig som det var veldig spennende å utfordre materialenes tålegrense.

Elevutstilling


ÅPEN SKOLE / UTSTILLING VED DET TVERRFAGLIGE KUNSTINSTITUTT
Fredag 8.juni kl. 18
Lør-søn 9-10 og 16-17. juni kl. 12.00 - 16.00
Det Tverrfaglige Kunstinstitutt
Kirkeveien 71 B
1344 Haslum
www.kunstskole.com
Denne utstillinga markerer slutten på skoleåret, og er samtidig som det er en utstilling som er åpen for alle, er det også produktet som skal evalueres av flere kunstnere. Jeg har valgt å stille ut en type trykk jeg har jobba med en stund. Mye av tematikken er den samme som jeg har jobba med tidligere: reise og forandring, og min besettelse når det gjelder å fotografere i fart. Dette kommer jeg helt sikkert til å si mye mer om etterhvert, sikkert alt for mye...
Men akkurat nå: hjertlig velkommen til skoleutstilling.

mandag 4. juni 2007

Nei, dette handler ikke om Jesus....


men kanskje handler det litt om frelse, og kontroll. Og om rever som går forbi om natta, og små gule blomster. Og om mangelen på kontroll. Og kanskje litt om sjalusi. Og kontroll.

fredag 1. juni 2007

Fru Mussolinis balkong



På høstutstillingen i 2006 så jeg installasjonen «Mussolinis balkong» av Hedda Leivestad og Lotte Konow Lund, som viser til gryende nyfascisme i Europa. Da jeg jobbet med min bittelille balkong, undret jeg meg over hvor fru Mussolini befant seg. Ikke bare det, men jeg undret meg over at jeg som historielærer aldri noen gang har hørt om fru Mussolini, kanskje bortsett fra i en eller annen bisetning. Hvem var hun, og hva gjorde hun? Hun het Rachaele, var født i en bondefamilie i 1890, og hun flyttet sammen med Benito Mussolini i 1910, de giftet seg i 1915. Hun fikk 5 barn, og var en modell for den fascistiske husmoren. Etter krigen ble hun arrestert, men ble løslatt etter noen måneder fordi hun var en harmløs husmor. Seinere drev hun en restaurant. Hun døde i 1979. Hvem hun var? Aner ikke. Hun var en lojal kone, og mor til mange, akkurat sånn som det fascistiske kvinneidealet sier man skal være. I min fantasi hadde hun en balkong - en bitteliten gul balkong. Og en rød komfyr.