fredag 16. november 2007

The dashboard melted....


... but we still have the radio... Jeg fortsetter med hjernebildene mine, selv om hundene nok har tatt litt stor plass i det siste. Saken er at hundene er ganske lette å jobbe med - de maler man, og ferdig med det.

Hjernene er på en måte saktere arbeid, jeg går til og fra, finner et bilde jeg vil lime inn, en tekst jeg vil bruke, og så venter jeg litt, for å se om jeg finner enda flere bilder, eller enda flere ord. Det er mye mer vanskelig å vite når jeg er ferdig - jeg må bare bestemme meg forat det er nok på et eller annet tidspunkt, helst før det er så mye der at det ser ut som om noen har spydd på lerretet. Men fortsatt er det morsomt, og siden jeg vanligvis jobber fort, tror jeg at jeg har godt av den langsomme prosessen disse hjernecollagene er.

Og siden alle tekstene jeg bruker refererer til musikk, må jeg jo innrømme at det er morsomt når noen kommer og sier: "Å, er det den sangen, av det bandet". Og jeg ser at tilsynelatende meningsløse ordsammensettinger gir en mening til andre som har de samme referansene som meg selv, selv om meningen ikke er noe mer enn å se noe annet enn de som ikke har kjennskap til teksten.

mandag 12. november 2007

... hver dag, hvert sekund... Jeg vil ha en liten hund.


For noen år siden innførte jeg en usynlig hund i familien min. Ja, det er barnslig, og det høres kanskje ikke helt normalt ut, men det var ganske gøy. Saken var at jeg hadde lyst på en hund, en liten, rar, hund, men det var ikke sånn at familien min umiddelbart syntes at det var en god idé. Da lagde jeg min egen hund, den usynlige hunden. (Jada, den var usynlig for meg også - jeg er ikke helt gal, heller...)

Det viste seg å være ganske morsomt å ha en usynlig hund - den fikk navn, Mulle, og alle i huset var etterhvert flinke til å lukke opp døra sånn at Mulle kunne komme ut å lufte seg selv litt i hagen. Jeg fikk ingen til å gå tur med den usynlige hunden, men den fikk faktisk sine egne matskåler som det står Mulle på. Tanken min var at om alle vennet seg til at den usynlige hunden var der, ville ikke overgangen bli så innmari stor når jeg flyttet inn den egentlige Mulle, den synlige hunden jeg ønska meg.

Kort oppsummert: jeg fikk aldri den hunden, men etter en stund med usynlig hund sa både mann og barn ja til at vi kunne ha en ordentlig hund. Katten sa ingenting, men med det forholdet den har til andre dyr, tror jeg ikke den ville jublet om det kom inn en hund på dens territorium. Og det kom ingen hund. Jeg begynte på kunstskole i stedet, så jeg kan jo bruke noe av tida på å male hunder, om jeg vil det.

Mulle har forlengst flytta ut. Det er nemlig sånn med usynlige hunder, at når ingen forholder seg til dem lenger, flytter de stille og rolig videre, mest sannsynlig til et barn eller en rar dame. Jeg tenker stadig vekk på å skaffe meg en hund. Når jeg er ferdig på skolen, og når jeg - måtte det bare bli lenge til - ikke har katt mer. Og om jeg synes jeg trenger en hund før det, kan jeg jo bare ta Mulle inn i varmen igjen, han var en hyggelig hund så lenge det varte, han grisa ikke med maten, bjeffa ikke, og jeg slapp å gå tur med varm bæsj i pose....

torsdag 8. november 2007

Om hunder, bilder og egenterapi...



Jeg er virkelig redd for hunder. Jeg er så redd for hunder at jeg kan bli stiv av skrekk, og stum, når jeg møter en ukjent hund. Og de som kjenner meg vet at jeg sjelden blir stum - jeg pleier å kjefte når jeg er redd, ikke bli stille. Jeg er så redd for hunder at jeg en gang presterte å dytte ungen min foran meg da vi møtte en hund. Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men det viser hvor stor frykten min er.

En gang snakka jeg med en psykiater jeg kjenner om hundeangsten min, i en veldig uformell og lite alvorlig sammenheng. Han foreslo at jeg kunne jo f.eks. begynne med å skrive ordet hund i sanda, og se om noe skjedde. Nå gjorde ikke jeg det, og ikke tror jeg det hadde hjulpet noe, men kanskje det likevel er noe sånt jeg gjør nå - nå som jeg maler hunder. Jeg er riktignok på miniatyrhund-sporet, men et sted må man jo begynne....

Neida, jeg tror ikke dette hjelper på hundeskrekken, og det er ikke derfor jeg gjør det - jeg gjør det fordi jeg har oppdaga at hunder kan gjøres om til interessante former på et lerret. Det holder for meg, og jeg regenr med å være like stum neste gang jeg møter en stor og farlig hund.

mandag 5. november 2007

Flere hunder, og om å jobbe i serie


Her er det flere hunder. Disse tre chihuahuaene kommer nok til å bli en del av en mye større serie med hunder malt i små formater, her 20 x 20 cm. På Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, hvor jeg er elev, må vi ofte lage ting i serier, og det er ikke sjelden av elever er frustrerte når de får beskjed om å "lage ti til". Akkurat det har aldri vært noe problem for meg - jeg har alltid laget ting i serie - enten jeg har strikket og tovet 80 nisser til jul, eller malt 150 egg til påske.
Det er vanskelig å forklare hvorfor jeg jobber på den måten, bortsett fra det helt åpenbare - ved å lage mange blir man naturlig nok flinkere, det har med øvelse å gjøre.
Men ved å lage mange får man også tak i tingens vesen - i løpet av prosessen skjer det ofte en utvikling bortfra det man tenkte eller så for seg i startfasen, det man jobber med begynner å bli til noe annet, selv om det ikke nødvendigvis ser ut som de store endringene.
En annen ting er at noen ting skal man gjøre seg ferdig med - man bør på en måte jobbe med dem til et er tomt, til det kjennes ut som om temaet er oppbrukt, eller trenger en ny uttrykksform.
Videre er det jo sånn at ting som framstår som en del av en serie, ser "mektigere" ut enn noe som bare er en - vi setter jo ofte andre ting i gruppe, og sånn er det med det vi skaper også, det både tar seg bedre ut og framstår som tydeligere sammen med andre ting.

søndag 4. november 2007

Hund, igjen...


Jeg fortsetter med å male hunder. Nå er det små hunder jeg maler, noen chihuahualiknende skapninger, kanskje. Jeg er ganske fascinert av små ting - at det går an at noe er så smått, men likevel helt ordentlig. Som bittesmå hunder. Og små gravemaskiner man av og til kan se i hagene til folk. Helt ekte, bare miniatyrvariant.

Jeg er egentlig redd for hunder, men ikke de bittesmå. Ikke fordi jeg ikke tror at de kan bite eller være slemme, men fordi at jeg tror at jeg kan ta igjen, og vinne over dem. Og så er jeg veldig fascinert av at noe så smått kan være helt ordentlig hund, og finnes i virkeligheten. Og jeg tenker at små hunder vil jeg jobbe mer med - hundebildeperioden har nok bare så vidt begynt.

lørdag 3. november 2007

How much is that doggie in the window? (Arf, arf)


Det er hjerner jeg egentlig holder på med for tida, men fortsetter med hundebilder som et sideprosjekt. Kanskje det er noe jeg prøver å si - at jeg kan tenke meg en liten rar hund, for eksempel. Eller kanskje jeg bare er i ferd med å skape meg en framtid som hundemaler... Eller kanskje jeg bare rett og slett slapper litt av med dette, å skape noe som ikke er noe mer enn det man ser - et bilde av en hund.

torsdag 1. november 2007

Jeg har fått hund - på veggen....


Hunder er ikke min greie. Stort sett synes jeg hunder ser farlige ut, og de som ikke ser farlige ut, ser dumme ut. Det er kanskje det at de lar seg dressere til å bli menneskets beste venn, det synes jeg virker ganske dumt, samtidig som jeg tenker at alt som blir dressert på et eller annet tidspunkt kan bli farlig - at hundene på en eller annen måte vil sette igang en revolusjon. Jeg skjønner at sannsynligheten for en hunderevolusjon ikke er særlig stor, men selv om revolusjoner ikke akkurat er vanlig, hender det jo at det skjer, ikke sant? Og akkurat da er jeg redd for at en hund skal bite meg, og selv om jeg forklarer aldri så mye at jeg ikke er en hundeundertrykker, er jeg redd for at den ikke vil tro meg, naturlig nok, siden jeg jo er et menneske.

Men mine nevrotiske fantasier om hva hunder egentlig kan komme til å gjøre, har strengt tatt ikke noe med kunst å gjøre. Det kan få det, hvis jeg for eksempel vil lage en bildeserie om det, noe jeg ikke har planer om. Akkurat nå er det ikke i mine planer. Det var ikke i mine planer å male en hund heller, men det har jeg altså gjort. Egentlig maler jeg hjerner, men måtte ha pause, og det ble en hund. En bullterrier. Egentlig maler jeg ikke rosa heller, men siden jeg alltid tenker på bullterriere som rosa (de få gangene jeg tenker på bullterriere, det er ikke akkurat en vane jeg har), måtte det bli den fargen. Hvite dyr ser ofte rosa ut, og det synes jeg egentlig er ekkelt, men ikke på bullterriere. De hundene synes jeg virkelig er stygg-pene, med kraftige kropper og en slags griseøyne.

Jeg har lest en gang at hvite bullterriere ofte er døve, har hudbetennelser og hjertesykdommer, så det er ikke lett å forstå for hundeukyndige som meg at noen i det hele tatt vil ha dem. Eller, jeg forstår det jo. Jeg forstår at man vil ha noe som er så stygt at det blir vakkert, og for det jeg vet, kan de kanskje være verdens beste hunder. Jeg vet bare at akkurat nå henger det en på veggen min, og er hvit og ganske søt, og siden den bare finnes på et bilde og ikke i virkeligheten, er jeg i alle fall ikke redd for den.